Gleden med å dele

Hav skjer med verden når vi plutselig er blitt så opptatt at alle andre 7 milliarder individer på planeten skal vite alt om oss. Statusoppdateringer, twittring og blogging. Jeg spør meg selv hva denne fascinasjonene er med at alle til enhver tid skal vite alt om oss. Artister vil gjerne dele sitt verk med verden. De kan føle at de deler en del av seg med verden. Det er et uttrykk for deres indre liv - deres tanker og følelser. Jeg forstår det. Virkelig. Her jeg sitter over tastaturet ville det vært hyklersk å påstå noe annet. MEN hvorfor har alle den tranger til å uttrykke HELE seg? Jeg driter i hva du spiste til middag eller hva du gjorde på festen i går. Ikke personlig ment, for jeg har heller ingen interesse for Ryan Tedders mat- eller festvaner. Forstå meg rett, jeg er svært stor beundrer av han og hans verk, men hvorvidt han går på et treningsenter eller ei har ingen relevans for meg. Han kunne vært 500 kg og det ville fremdeles vært musikken hans jeg interesserer meg for.  

Noen definerte generasjonene på en svært artig måte som kan få en til å gruble litt. Våre besteforeldres generasjon er nyhetsgenerasjonen, våre foreldre er tv-seriegenerasjonen og vi.. vi er realitygenerasjonen. Generasjonen som er mest opptatt av alles personlige liv - både fremmede og bekjente. Generasjonen som fascineres av det faktum at hvilken som helst hverdagslig person, som utleverer alt om seg selv, kan bli stjerne over natta. Petter Pilgaard er kjent fordi han bodde på et luksushotell i Mexico og fant seg en ny partner hver uke. Bloggere som Voe og Ida Wulff er kjent fordi de har dokumentert store deler av sitt ungdomsliv for offentligheten. Og all respekt til dem. Alt de har gjort er å gi Norges befolkning akkurat hva de vil ha. De fulgte markedes krefter og lyktes. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits