Gleden med å dele

Hav skjer med verden når vi plutselig er blitt så opptatt at alle andre 7 milliarder individer på planeten skal vite alt om oss. Statusoppdateringer, twittring og blogging. Jeg spør meg selv hva denne fascinasjonene er med at alle til enhver tid skal vite alt om oss. Artister vil gjerne dele sitt verk med verden. De kan føle at de deler en del av seg med verden. Det er et uttrykk for deres indre liv - deres tanker og følelser. Jeg forstår det. Virkelig. Her jeg sitter over tastaturet ville det vært hyklersk å påstå noe annet. MEN hvorfor har alle den tranger til å uttrykke HELE seg? Jeg driter i hva du spiste til middag eller hva du gjorde på festen i går. Ikke personlig ment, for jeg har heller ingen interesse for Ryan Tedders mat- eller festvaner. Forstå meg rett, jeg er svært stor beundrer av han og hans verk, men hvorvidt han går på et treningsenter eller ei har ingen relevans for meg. Han kunne vært 500 kg og det ville fremdeles vært musikken hans jeg interesserer meg for.  

Noen definerte generasjonene på en svært artig måte som kan få en til å gruble litt. Våre besteforeldres generasjon er nyhetsgenerasjonen, våre foreldre er tv-seriegenerasjonen og vi.. vi er realitygenerasjonen. Generasjonen som er mest opptatt av alles personlige liv - både fremmede og bekjente. Generasjonen som fascineres av det faktum at hvilken som helst hverdagslig person, som utleverer alt om seg selv, kan bli stjerne over natta. Petter Pilgaard er kjent fordi han bodde på et luksushotell i Mexico og fant seg en ny partner hver uke. Bloggere som Voe og Ida Wulff er kjent fordi de har dokumentert store deler av sitt ungdomsliv for offentligheten. Og all respekt til dem. Alt de har gjort er å gi Norges befolkning akkurat hva de vil ha. De fulgte markedes krefter og lyktes. 

I change shape - but i'm still an animal

Konkurranse har vi fordi vi ikke jakter. Mennesker har en biologisk fattigdom, som Atle Møen så fint sier. Dyriske instinkter er mangelvare hos mennesker, og dette erstatter vi med systemer, normer og sosiale relasjoner. Allikevel er det ett instinkt som jeg tror fremdeles bor i oss. Jaktinstinktet. Nei, jeg refererer ikke til trangen til å gå ut i skogen i en stygg oransje vest og skyte elg. Vi bruker ikke gevær eller pil og bue. Vi sloss ikke med noe villdyr - foruten det inni oss - vi sloss mot hverandre. Jeg skriver selvfølgelig om konkurranseinstinktet. Hvem kan vel si at denne fyren ikke er en jeger. Han jakter på gull. 

                                                                                                    

(Jeg vil i alle fall ikke være den med Petter Northug etter meg.) Dermed kan det tenkes at konkurranseinstinktet har erstattet jaktinstinktet. Men hvis vi skal være helt korrekte, så blir det muligens feil å si at et instinkt har erstattet et annet. Det har bare fått seg en litt ny forkledning - tilpasset til dagens moderne livstil. Å skaffe seg mat er ikke lenger noe særlig utfordring. Til tross for at sofaen kan være litt fengslende, så trenger man definitivt ikke sin fineste bue. Nei, faktum er nok at vi er nødt til å få et annet utløp. Og hva er vel ikke bedre enn litt god gammaldags kappleik. 

Miike Snow - Animal

Karakter er den du er når ingen andre ser deg

Plukker du deg i nesa på bussen?

Danser du i undertøy når du har besøk? 

Heter ikke uttrykket dance like nobody's watching?

Vi smiler til omverden, men gråter når vi sitter alene i rommet. Naturlig nok vil vi ta oss best mulig ut for dem som omgir oss. Sosiologen Erving Goffman tok teaterspråket inn i sin forskning når han kom opp med begrepene on-stage og off-stage. Når vi er i kontakt med andre mennesker så entrer vi scenen, og når spotlighten treffer oss så vil vi ta oss best mulig ut. Når vi går off-stage trenger vi ikke lenger spille en rolle. Vi er fri fra andre menneskers innsyn. Vi går tilbake til å være oss selv. Ikke en rolle - men den vi virkelig er. Bak teppet kan vi danse til Justin Bieber. Vi kan synge så høyt og stygt vi bare orker inn i hårbørsten. Vi kan hoppe rundt i trusa og granske alle skavankene våre i speilbildet. Mange er nok ivrige brukere av dusjhode-mikrofonen, men hvor mange bryter ut i sang midt på fortauet? Musikalske nummere telles ikke, hvor man skal dele alle sine tanker gjennom toner og alle helt plutselig føler for å slå an de nøyaktig samme dansetrinnene. Overnattinger, vors eller nach telles heller hvor man tar i bruk prestasjonsfremmende midler som store mengder sukker eller andre alkoholholdige former.

Tenk litt på det. Hvem er du egentlig når du er bak teppet og ikke lenger blendet av spotlighten? 

a legitimate truth

Vg nett har i dag postet denne artikkelen: "møkkamann til topps", som omhandler Plumbos store hitlåt. Bondegutta har fått særdeles mye kritikk den siste tiden for sin "mokkamann"-spøk da de mottok spellemannsprisen. Hvis du mot all formodning ikke skulle skjønne hva det er jeg refererer til, så vil du oppnå mye med et kjapt google-søk. Til tross for en meget klosseet uttalelse og som i etterkant førte til mye hets, så har låten skutt til værs. Men er det riktig å si "til tross for"? Jeg burde vel egentlig formulert det "på grunn av". Det norske folket e-e-elsker en skadale. Sladder er det beste vi vet. Hvorfor tror du se og hør gjør det så bra? Hvorfor tror du paparazzi-fotograf er så spennede yrke? Mange tenkte nok at Plumbo skjøt seg i foten med den uttalelesen, men egentlig så er det vel det beste de kunne gjøre for å promotere låta si. Det er virkelig ikke et positivt budskap, men det gjør det allikevel ikke noe mindre sant. Grunnlaget for berømmelsen er nok ikke det mest optimale, men resultatet er det samme; de får solgt skiver (og med det mener jeg selvfølgelig at folk laster ned låta deres). Hvem kan vel si at uttrykket "all PR er god PR" ikke fremdeles står som en legitimert sannhet? 

Vil du værra med meg hjem?

"Det er bedre å angre på det man gjorde enn å angre på alt du ikke fikk gjort"

Dette utsagnet er hentet fra bloggeren Vargas i et innlegg hvor han skriver om den kvinnelige seksualfrigjøring. Det er en god tanke i seg selv, at man ikke skal legge bånd på seg selv, men dette er generelt sett et mer mannlig preget syn. Kvinner har en større tendens til å angre på de mennene de "gjorde", framfor dem de ikke "gjorde". Kanskje du rynker på nesa. Kanskje du himler med øynene. Kanskje må du tenke deg hardt om. Men som regel sier ofte kvinner: "Å, jeg angrer på at jeg ble med han hjem" framfor "jeg angrer på at jeg ikke ble med han hjem". Det kan tenkes at kvinner har en lavere "seksuell selvsikkerhet". Faktum er at vi ofte hater oss selv for de tingene vi gjør - inkludert menn. Det er svært få kvinner som har nok selvtillit til å trekke på skuldrene og si nåvel! 

Commitment issues

Voksenlivets ansvar gir lite rom for spontanitet. Ansvar, frister og kontrakter - Y u make it so hard for me?!

Alt skal varsles god tid i forveien. Hele voksenlivet baserer seg på nøye planlegging. En skal virkelig ha en plan for livet og til enhver tid være svært bevisst på sitt neste skritt - og i tillegg de neste 10. Jeg er ikke ferdig tenåring enda, jeg vet ikke engang hva jeg skal ha til middag i dag. Men hvordan finner jeg det ut? Jo. Jeg går til butikken og ser hva jeg finner. Jeg lever litt på kanten. Som alle andre "unge voksne" liker jeg litt eventyr, spenning og spontanitet i hverdagen. Det gjør det interessant. Det får oss til å føle at vi lever litt mer. 

Nå setter jeg selvfølgelig dette litt på spissen. Selvfølgelig må vi holde frister. Selvfølgelig må vi ta ansvar. blah blah blah. I dette øyeblikket har jeg bare lyst til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Når en kompis gir meg tilbudet om å flytte inn i et nytt kollektiv - framfor det jeg bor i og hater - så har jeg lyst å gjøre det nå. Ikke om 2 måneder. Nå!

Living yoooouung and wiiiild and freeee.

Snoop Dogg & Wiz Kahlifa feat. Bruno Mars - Young, Wild & Free

The era of exploitation

Vi lever i en høyteknologisk tid. Ingen kan nekte for det. Med få tastetrykk kan vi reise jorden rundt og bestille varer fra andre siden av kloden. En internetttilkobling gir deg endeløst med muligheter. Dessuten er vi svært opptatt av det enkleste når det kommer til å sende, lagre eller bestille, som regel er gjennom en datamaskin. Dette er teknologiens epoke. Allikevel krever IKEA tredoblet pris om jeg skal bestille min nye seng på nettet i stedet for å fysisk møte opp i deres butikk. De krever nesten samme pris for nettbestilling som de gjør for sengen. Hvor er logikken? Det er en differanse på 1100,- for at de skal gidde å skru på en datamaskin og hente opp min bestilling som jeg har sendt hjemmeifra. Men dersom jeg personlig leverer en papirkvittering, så er det greit. Da snakker vi å stridte imot teknologiens utvikling. Disse karene vet virkelig å utnytte de late. 

 

Daft Punk - Technologic

hell og lykke venter deg

 

Det er ikke regn alt som faller fra skyene

Noen andre som har lagt merke til at de meteorologiske sidene er svært pessimistiske?

yr.no, storm.no (de er nok bergensere)

 

James Morrison - If The Rain Must Fall


Oh, the irony

Lev vel. Dø tidlig. 

Les mer i arkivet » Februar 2012 » Januar 2012 » November 2011
hits